Hvordan kom litiumbatteriet, som er uunnværlig i dagliglivet, fra?

Når det kommer til batterier, er alle kjent med dem. I dagens æra har batterier blitt en livsnødvendighet. Folk kan ikke leve uten batterier.

For eksempel trenger mobiltelefonen som følger deg lengst 24 timer i døgnet batterier, den bærbare PC-en til jobb trenger batterier, og til og med mobiltelefonhøyttalerne for squaredansende gamle damer, radioer for å gå på livet og andre apparater, bl.a. manges batteribiler til jobb og reise, trenger batterier. Til og med busser, drosjer, nettbilprat, privatbiler osv. drives av en stor del av batteriene, og disse batteriene må lades opp for en stor del.

Selv om den kommersielle bruken av litiumbatterier har vært nesten 30 år, fra begynnelsen av bærbare datamaskiner, kameraer og andre enheter til i dag, har litiumbatterier virkelig blitt mye brukt i forskjellige felt, og det er bare omtrent ti år siden de ble tatt inn i alles liv. Det er nettopp fordi litiumbatteriet har så kraftige funksjoner som lett vekt, lett å bære, lett å lade og så videre, som gjør hverdagen vår mer rik.

Derfor var oppfinnelsen av litiumbatteri relatert til oljekrisen på 1970-tallet. I 1960 etablerte verden en organisasjon kalt OPEC. Iran, Irak, Kuwait og Saudi-Arabia møttes i Bagdad og dannet Organisasjonen for oljeeksporterende land. Hovedformålet er å forene og koordinere oljepris- og oljepolitikken for å ivareta deres respektive interesser. Sammen med utbruddet av den fjerde Midtøsten-krigen på 1970-tallet steg høye oljepriser per fat flere ganger av ulike årsaker. På den tiden begynte forskere i Europa og USA å utvikle litiumbatterier som svar på den mulige fremtidige oljekrisen.

I 1976 begynte Stanley Wadingham, en britisk forsker som jobbet i batterilaboratoriet til Exxon (ikke ExxonMobil på den tiden), å utvikle prototypen av litiumbatteri. Dette er imidlertid kun teoretisk, hovedsakelig fordi litium er et reaktivt metall, som er lett å eksplodere og brenne når man møter vann. På den tiden var de kjemiske egenskapene til litiumbatterier ustabile og farlige under høy temperatur og trykk, noe som gjorde at de ikke kunne brukes til kommersielle formål. Men Stanley Weddinghams litiumbatteriidé ble en av hjørnesteinene i kommersialiseringen.

I 1980, under det grunnleggende prinsippet til Stanley Wittingham, hadde Goodinaff, en kjemilærer ved Oxford University, utviklet litium-koboltoksid-katodemateriale etter fire års forskning, som kan brukes som katodemateriale. Dette materialet løser problemet med eksplosjon, som kan fikses eller flyttes, og som kan gjøres mindre og større. To år senere, i 1982, utviklet Goodinav et annet billigere og mer stabilt materiale i laboratoriet sitt. Det kalles litiummanganat, og det er fortsatt veldig vanlig.

I 1985 utviklet den japanske forskeren akira Yoshino det første kommersielle litiumbatteriet på grunnlag av Goodenavs forskning, og gjorde offisielt laboratoriets litiumbatteri til et kommersielt batteri.

Men det patenterte litiumbatteriet er Sony Corporation of Japan, og ingen vil ha det i Storbritannia. Siden litiumbatteri er et slags energisk metall, som er utsatt for eksplosjonsulykker, kan britiske forskere og britiske kjemiske selskaper si at deres syn på litium er overdrevet, og Oxford University er ikke villig til å søke patent på det. Men Sony tok over den varme poteten og skapte et nytt litiumbatteri med sitt eget katodemateriale.

I 1992 kommersialiserte Sony det meste av forsknings- og utviklingsprestasjonene til Yoshino og Goodinavs hjemmekameraer. På den tiden hadde ikke litiumbatterier blitt allment akseptert av samfunnet. Denne applikasjonen ga ikke Sony betydelig kommersiell fortjeneste, men utviklingen av litiumbatteriprodukter har blitt en tapsgivende avdeling.

Det var først i 1994 og 1995 at Dell Computer kjøpte Sonys litiumbatteriteknologi og brukte den på bærbare datamaskiner, som også tjente mye penger på grunn av den lange batterilevetiden til litiumbatterier. På den tiden begynte litiumbatterier gradvis å bli akseptert av folk, brukt på forskjellige produkter og kom inn i hverdagen til vanlige mennesker.